Nye venner
Kva gjer du når ein ny kar kommer inn i ditt miljø? Sit du
på din vante plass medan du tittar mistenksamt over avisa? Tankane om
vedkommande er mange og du gjer deg opp ei meining om personen før du i det
heile har utveksla eit ord med han. Eg trur mange i Noreg er sånn. Litt redd
for noko nytt. Litt redd for at nye personar er skadelige. Dei kan jo strengt
tatt bita deg. Du får då Rabbies og dør ein smertefull død. Eg kan fortella at
det er ikkje sånn det er. Den store majoriteten av folk er både vennlege og dei
berer stort sett ikkje smitte.
"spisesalen" |
Eg har no vert to døgn i Nicaragua, og har innlosjert meg
sjølv på eit lite hotell oppe i fjella. Her skal eg gå på spansk skule i ein
månad. Eg hadde ordna meg med henting på flyplassen på forhand men var litt
uroleg for at dette ikkje skulle gå som planlagt. Vi nordmenn kan jo dette med å
uroa oss. Til min store forundring stod det ein kar og venta på meg på utsida
av den vetle flyplassen. Han smilte bredt, og peikte på meg og skiltet han
heldt i nevane sine medan han nikka. Eg nikka tilbake. Det tok ikkje lange tida
før vi satt i bilen hans. Ein gamal kvit Mitsubishi L300 med eit ti talls
sommarfuglar malt rundt om. La Mariposa som skulen og hotellet eg skal vera på
betyr nettopp sommarfugl. Vi suser igjennom kaoset som trafikken i Managua er.
Kva for ei sida av vegen ein kjører på verkar som om det er det same. Alt ein
treng å gjera er å tuta mest mogleg med fløyta, då kjem ein seg fram. På vegen
prøver eg å kommunisera litt med sjåføren, men det er ikkje enkelt. Det einaste
eg klarer å bli einige med han om er at farts dumpane i Managua er harde.
Veldig harde. Etter rundt ein halvtime med køyring stopper sjåføren. «My home»
stutrar han fram på gebrokkent engelsk før han roper ut av vindauget. Ut av
hust kommer ei lita, men vakker kvinne med ei jenta på armen. Det er kona og
jenta til sjåføren, og eg må sjølvsagt helsa på. Ikkje trur dei eg har rabbies
og dei er heilt sikker på at eg er ein ok kar, sjølv om dei ikkje veit noko
ting om meg. Ganske så herleg spør du meg.
Utsikt frå terrasen |
Vell framme på La Mariposa blir eg servert lunsj, medan eg
blir kjent med nokre av dei andre gjestane. For augeblikket bur det ca. 10
personar her. Dei fleste av dei frå USA, men nokre er og frå England. Skulen er
lagt opp med felles «matsal» ute. Det er tre store bord her, og du blir tvungen
til å sosialisera deg med dei andre. Alle reie etter 10 minutt er vi ute på «idrettsplassen»
i landsbyen, eit stort jorde med litt gras her og der, og kastar Frisbee. Her
spiller ungar både fotball og baseball, men mange stoppar opp for å se på oss.
Etter ei lita stund er rundt 10 ungar med oss. Vi kastar Frisbee med ungane (som
heilt sikkert ikkje trur eg er nokre smitte berar) til det byrjar å regne.
Himmelen opnar seg og vi spring tilbake til hotellet.
Det er heilt utruleg kor enkelt desse første dagane har
gått. Eg kan sei til alle som lurer at eg storkoser meg her i Nicaragua. Det er
fantastisk kor enkelt alt går. No gler eg meg bare til å byrja å læra spansk.
¡Hasta
luego!
Jaggu, trur du har en forfatter og poet i magen.
SvarSlettKnakende bra skrevet Arne, gleder meg til å følge deg på reisa og opplevelsene dine i tiden fremover.
Buena suerte
Hei Arne, godt å høyra at alt er vel med deg og plassen du er komen til. Blir litt missuneleg når eg les i bloggen. Pappa har det fint i Spania og i morgon dreg eg nedover til varmen. Bjørn er sengeliggande, men kjem seg litt for kvar dag som går. Han skal ha ny operasjon 15 november. Kos deg og nyt både natur og folk. Stor klem!
SvarSlettHei Arne, kjekt å lesa i bloggen din. Det verkar som du kan få eit kjempeflott opphald. Det er ikkje fritt for at eg er litt misunneleg. Pappa kosar seg i Spania og i morgon drar eg også til varmen. TV aksjonen enda med eit kjemperesultat 208 mill. Ein kan rydda litt miner for ein slikt sum. Stor klem!
SvarSlett