torsdag 1. mars 2012

Nytt kontinent, nytt land, gamle venar


Etter fleire månar på reise rundt i Mellom Amerika var det på tide og reisa sør over til Colombia for å besøkja gamle venar frå Os. Tidlegare nabo Jørgen Grindevoll har slått seg ned i Medellin og redde opp ei seng til ein sliten backpacker. På 5 stjerners hotell Grindevoll fekk eg frukost, lunsj, middag og ikkje minst ein varm dusj kvar einaste dag i over to veker.
Medellin sentrum

Opphaldet i Medellin starta sjølvsagt i kjent Grindevoll stil med pub besøk og introduksjon til det lokale brennevinet, Guardo, som i følgje tradisjonen skal drikkast reint i store mengder og kommer i pappkartong. Om eg skal vurdere brennevinet ut i frå ein «profesjonell» ståstad kan eg vell sei at det er ei veske som liknar litt på Sambukka, men som har blitt tilsett eit par dråpar Tequila og ei halvflaska Absolutt (den med blå farge). Terningkast 6 (terningkastet blei gitt etter første kartong med herlegheiten).
Kva kan Guardo gjera?


Medellin har ikkje bare barar og diskotek å by på. Å nei, dei har mykje kultur òg, kunstnarar som malar feite folk(!), verdas mest kjente narkotika baron, Pablo Escobar og masse flotte puppar (i Colombia er dei fleste puppane «kunst»). Jørgen var flink og viste meg litt av alt.
Kunst i Medellin


Pupper og maleri av feite folk til tross, det var fleire gamle venar i Medellin som skulle besøkjast. Walter Sørstrønen, ein gamal klassekamerat frå ungdomsskulen, var i Medellin og besøkte den store kjærligheiten. Han var sjølvsagt klar for å hjelpa til med å tømma eit par kartongar med lokalt heilagt vatn. Eg må sei at det var litt rart, det å sitta seg ned for å drikka brennevin på kartong med to osingar i Colombia, eg kunne jo i grunnen bare ha gått inn på «Irishen» for å gjera det.
Walter in Medellin ;)

Etter nokre dagar med trakking i Medellin var det på tide å komma seg enda lengre opp i fjella til den vetle ferie landsbyen Guatape. Jørgen og Oliana tok meg med til dei rikes paradis, vestlands skjergard (!!), og ein kjempe stein å klatra opp på. Ferieparadiset er lagt rundt ein enorm menneske laga innsjø som blant anna huser ein undersjøisk by, eit 100 meter langt opphøgd krigs skip og Pablo Escobar`s gamle og ned bomba villa. Dette er kanskje ein av dei vakraste stadane eg har vore på sida eg reiste heima ifrå, og det er kanskje for det eg følte meg heima der.
Steine vi klatra, bare 639 trappetrinn.

Huset til Pabloen, trur han treng ein hushjelp.

Trappene opp til steinen.


Etter tur på fjellet bar det tilbake til Medellin for å vaske klede og pakke for neste destinasjon, Cartagena. Vil takke Jørgen og Oliana for gjestfriheten og nokre fantastiske flotte dagar i Medellin. Kunne ikkje blitt betre!

tirsdag 7. februar 2012

Tidsfordriv på tur


Når ein er ute og reiser i lengre periodar er det sjølvsagt periodar ein ikkje har noko å gjera på, det er dagar som ikkje har planlagde aktivitetar. Kva gjer ein då for å fordriva tida? Jo då sparer du skjegg! Om nokon klarar å tippa kor lenge eg har spart skal eg senda kort(!)

Før

Ny barber maskin? Den må jo testes!



No veit eg kva eg skal studera til når eg kjem heim....

eg skal studera kunsten å barbere

Vakker

Vakkrere


Vakkrest!

Etter


mandag 6. februar 2012

Costa Rica gjer deg vinger

Er det ein ting de må gjera før de døyr så må det vera zip lining over jungelen. Det er vanskeleg å beskriva følelsen av å henga under ein stålvaier som strekk seg 1 km og 148 m. over bakken. Men det må prøvast!
Etter lange dager i fjellet kan ein vell ikkje gjera annet enn å slappa av i varme kilder (40 grader) med super bowl på skjermen.








torsdag 26. januar 2012

Ein liten oppdatering frå syd



Sida sist har det ikkje hendt så mykje. Eg har reist frå Boquete til den karibiske kysten og Bocas Del Toro, opp til Costa Rica til reggea byen Puerto Viejo og over til Stillehavs kysten og Manuel Atonio. Sida vi for det meste har vert strandløver dei siste dagane gir eg deg ein bilete spesial. Enjoy

Boccas del toro

Marcel og Alexander i Bocas 
Legg til bildetekst

Tirsdag morgen suger ikkje på samme måte lengre:)

Ein natt på hotel?

Vår gode danske kokk

I`m too sexy for....

Jepp jepp, nok ein grei dag på jobben?

Nydelig?

Rosa ruller best

Grei utsikt å spise frokost med

Ganja cruiseren min


torsdag 19. januar 2012

Konger av fjellet


Eg veit det er mange som ventar på nye ord og bilete frå Latin-Amerika og når det tar så lang tid som det har gjort no kan det bety så mangt. Eg kan ha fått eit ufrivillig opphald på cella til ein karibisk gangster med store skitne overarmar fulle av tatoveringar og ring i nasen, eg kan ha gått meg så vill at det einaste signalet eg får inn er hylingen til apekattane som prøver å stele den siste pakken min med Marie-kjeks eller så er det rett og slett bare sånn at har det så kjekt at ikkje får tid til å skriva.  Godt for meg og forhåpentlegvis for alle som sit heima og lurar på kvar eg er så er det siste alternativet riktig.
Synet av vulkan Baru nedenifra


Sist de høyrde frå meg storkoste eg meg i El Valle, ein liten fjell landsby nær stille havs kysten av Panama. Eg trur fortsatt at byen er plassert midt i verdas nest største vulkan krater. Her budde eg på ein herleg liten Orkidé farm som vart driven av ein liten Japanar. Dagane gjekk med til å sjå på firkanta trer som ikkje var firkanta, bada i varme skilder og å gå på fjellet. Det var eit herleg lite opphald som kanskje ikkje satt dei største spora men gav i alle fall meg nokre herlege dagar med avslapping i eit litt meir norsk klima.
Kongen av Sveits og prinsen av danmark


Sida eg hadde fleire dagar med god ro i El Valle fekk eg tid til å planlegga turen vidare. Første stopp var Chitré ein anna by på Stille havs kysten men som ligg i lav landet. Dette skulle i følgje den heilage reise bibelen, Lonely Planet, vera ein hendig by å besøkja om ein ville utforska litt av den flotte kulturen Panama har og by på. Der tok dei grundig feil gitt. Her fant eg verken kultur eller anna spennande aktivitetar og om ikkje det var nok var hostelet eg fann eit ordentleg grise hus. Ja og for dei som no ler og tenker, det var rette ræven som feis, så var dette til og med under min standard. Ein opptur kom det i heldigvis i byen utan noko, eg fann ein annan backpacker som hadde gått seg vill, Marcel Vonlaufen eller kongen av Sveits om du vil, som eg har reist ilag med sidan.

På toppen av Vulkan Baru


Eg og Kongen av Sveits kom fort over ens og var kjapt einige om at neste mål var den høgaste toppen av Panama, Vulkan Baru. Dette var sjølvsagt ikkje ein del av planen som vart laga nokre dagar i for vegen men sånn er det vell når ein er ute og reiser? På vegen mot taket av Panama stoppet vi i «grensebyen» David for å overnatta. Her plukket vi opp eit ekspedisjon medlem til, prinsen av Danmark, Alexander Jackson Møller. Saman tok vi turen mot fjellbyen Bouqete, som ligg på ca. 900 meter for å ta oss opp på den 3475 m. høge toppen.
Amerikaneren Brett og prinsen av Danmark


Etter eit par dagar med hardtrening og god kost var dagen endeleg der. 14 kilometer med bratt fjellveg (kvar veg), 2200 høgdemeter (vi starta litt høgare enn byen) og 12 timar med konstant gange. Sida planen var å få med seg sol oppgangen måtte vi gå om natta. Kongen av Sveits hadde gått heile dagen nervøs som ein liten unge før første tur til tannlegen. Og to timar før ekspedisjonen starta måtte kongen gå av trona og bøya seg over toalettet. Han prøvde å reisa ryktet sitt igjen ved å bli med opp til starten av fjellet, men måtte gje opp etter 10 minutt. Bare eg og den erfarne danske klatre prinsen (himmelbjerget?) kunne fortsette den lange reisa mot toppen i mørket. Heldigvis fekk vi med oss ein amerikanar med godt humør i erstatning for den falne kongen. 6 timer med gjennomsnittlig 16% stigning gjekk relativt smertefritt, og vi nådde soloppgangen relativt nøyaktig på den kalde toppen (ca. 0 C og 15 knops vind). Følelesen av å nå målet var heilt utruleg. Og bilda taler vell for seg sjølv, turen var opp var verdt det.    Turen ned derimot, var eit sant helvete. Og gå på tolv timar lang fjelltur i converse sko er ikkje å anbefala.
soloppgang på Vulkan Baru


Etter to dagar med søvn gjekk turen vidare til Bocas Del Toro, ei flott øy gruppe på den karibiske kysten. Naturen her er heilt fantastisk. Vi var heldige og fekk bu ei natt på ei strand i herlege safari telt. Og sovna og vakna til bølgjer som slår inn mot stranda er bare heilt fantastisk. Etter tre fantastiske dagar på øyriket har turen gått opp igjen til Costa Rica og byen Puerto Viejo på den karibiske kysten ilag med mine venner frå Danmark og Sveits. Her er det reggae beats og strand som gjelder. Vi skal nyta nokre dagar her mens eg prøver å finna meg ein segl båt til colombia.
kos i sol

Vårt lille telt i jungelen


KOZ OG KLEMZ!  
       

fredag 6. januar 2012

Storby utan nyårs feiring


Etter herlige dagar med luksus og familie i Spania var det på tide å få på seg ryggsekken igjen og setta kursen mot kvardagen i Sentral Amerika og Panama City, storbyen med stor S i regionen. Skyskraparar, store kjøpesenter, yrande folkeliv og alt anna ein storby kan by på stod for tur. Panama City er verkeleg den byen i Sentral Amerika som er mest påverka av den vestlege kapitalen og det har både sine pluss og minus.


Vell framme på Panama City Airport tinga eg ein taxi. Sjåføren verka hyggeleg, kjekk og når eg spurde han om han viste kvar den endelege destinasjonen, Hostel Aleman (hostel tyskaren), var svarte han med stor tru på seg sjølv at det gjorde han. Vi avtalte pris, og sidan den heilage guiden, Lonely Planet, seier at det ville kosta meg rundt 20 dollar var eg i grunnen ganske fornøgd etter at eg hadde pruta turen ned til 17.50. Vi cruiset inn mot byen i høg fart og alt verka tilsynelatande bra. Turen skulle ifølgje innehavar av hostelet ta omkring 20 minutt. Etter 40 minutt og eit gedigent gnagsår i sprekken byrja eg og ana ugler i mosen og når vi runda same hjørnet for femte gong forstod eg at sjåføren ikkje hadde ein einaste idé om kvar vi skulle. Etter fleire telefonar og mange heiderlege forsøk stod vi utanfor ein McDonalds i lag med Panamas flottaste i blåe uniformer og blinkande lys. Dei prøvde så godt dei kunne, men til ingen nytte. Vi fann fortsatt ikkje senga mi. Etter nærmare 3 timar og utalbare forsøk stoppa vi med eit hotell av første klasse. Her fann vi ei svært så hyggeleg dame som heldigvis viste kvar det vetle hostelet låg, vi var bare ein time(!) unna. Etter rally køyring igjennom Panama City fann vi endeleg hostelet vi tidlegare på kvelden hadde køyrd forbi 5-6 gongar. Taxi sjåføren smilte skeivt til meg og unnskyldte seg på gebrokkent engelsk. Eg blei godt mottatt og kunne endeleg krypa unna dyna (lakenet) etter nærmare 24 timar på tur.

Eg brukte ein heil dag på å komma meg etter den lange reisa, og når eg endeleg kom meg ut av hostelet heiv eg meg på bussen for å sjå Panama kanalen. Bussturen som kosta 25 cent tok meg frå dei rike strøka på vest sida med villaer, store hagar og suvar, igjennom sentrum der store skyskraparar i alle formar ligg tett i tett til slumen der prostituerte narkomane stod gatelangs medan dei prøvde å tena nokk til neste dose. Panama City er utan tvil ein by med store kontrastar.
vi heier fram båten

Litt skuff med så liten båt, hadde håpa på eit stort skip.


Vell framme ved Miraflores Locks var det på tide med ein tur rundt den mest kjente delen av kanalen. Museum, film og orkester plass når ein større båt tok turen igjennom kanalen. Filmen dei viste var utan tvil laga for amerikanske turistar og viste store delar av det «fantastiske» samarbeidet Panama kanalen har med amerikanarane, men fortalde og om korleis Frankrike starta arbeidet med kanalen og kor mange som døyde under Fransk administrasjon. Dei utela sjølvsagt kor mange som døyde under Amerikansk administrasjon og andre problem dei hadde under denne tida. Propaganda er alltid like kjekt. Etter den vetle filmen bar det ut til tribunen med flott utsikt over kanalen. Her fikk eg sjå ein større seglbåt ta seg ned kanalen, eg kan vell sei at eg har sett meir interessante ting på reisa mi, men det er vell litt for dumt og reisa igjennom Panama utan og sjå ein båt igjennom den verdskjente kanalen.

Dagen etter var det på tide å besøka den andre store attraksjonen i Panama City, gamle byen. Bare 10 minutt med gange igjennom den trygge delen av byen var dette ein hyggeleg oppleving. Fleire gamle ruinar og eit gamalt tårn i den flotte parken utanfor sentrum av byen. Eg vil påstå at vi flottare og meir ivaretatte ruinar heima i Noreg men ein kan ikkje klaga på utsikten over Panama City frå det ny renoverte tårnet mitt i parken.
Ruinene i Panama

Nyårsaftan var noko eg hadde gleda meg lenge til å feira i eit syd amerikansk land. Forventningane var store sida eg hadde visse formeiningar om at syd amerikanarane viste korleis dei skulle halda ein fest og sidan Panama City er hovudstaden i Panama måtte vell det vera festens midtpunkt. Eg blei diverre skuffa stort. Ein smule feminin danske og eg valte og forlata festen som var planlagt på hostelet og reiste inn til sentrum for å delta på festen der. Til vår store undring var gatene folketomme og bare eit fåtal av barane var opne. Litt fyrverkeri frå dei større hotella var det einaste som tyda på feiring av det nye året. Det var derfor vemodig å returnera til hostelet tidlig på kvelden for å fortelja dei andre om vårt mindre vellukka besøk i storbyen. Heldigvis var feiring godt i gang der og vi fekk ein minne verdig (og litt tåkete) kveld med grilling og masse god drikke likevell.
En kar med navn "Ron" øydelgte dei fleste bileta frå nyårsfeiringa, dette er det beste. Som du sikkert kan sjå er det mat og drikke som står i fokus.


Etter den meir eller mindre vellukka nyårs feiringa tok eg meg vidare i Panama mot det er trur er verdas nest største vulkan krater og byen El Valle kor eg koser meg for augeblikket. Forhåpentlegvis kan eg posta eit nytt innlegg om denne vakre vetle byen i løpet av dei neste dagane.

Håpar alle heima får eit flott nytt år!